Men hodet holder meg i turneringen.

Problemet om dagen virker å være driveren. Ikke normalt, men tilfelle. På denne banen er det ikke så mye å gå på, og når en ikke er helt sikker på hvor ballen kommer til å gå, blir det tøft. Skal ikke si at jeg har hatt helt flyt med hvordan ballen ligger i roughen heller. Har ikke kunne gått for en green enda… Men treffer jeg fairway, trenger jeg ikke å bekymre meg for denslags.

Å trene driver er sjeldent en mulighet på Challenge Touren. Ei heller denne uken. Alle klubber forbudt på driving rangen. Den er 200 meter lang. Borregaard Golfklubb har nesten en lenger range… Så da blir det å slå inn i et nett, og gjette på om jeg har funnet tilbake til godfølelsen. På uker som den sitter er det ikke noe problem. Da trener en jo ikke på den så mye allikevel. We don’t fix something that is not broken. Får sove på det isteden. Den begynner nok å oppføre seg snart.

I dag var det en helt annen bane som møtte oss. Vinden hylet fra alle kanter, eller mest en, men surrete i hodet ble man i alle fall. Da viser denne banen tenner. Første runden var den en liten walk-over, og selv med et halvveis spill gikk jeg tre under. I dag derimot,var det litt mer slitsomt. Og som de fleste er klar over, blir et halvveis spill ganske mye dårligere i vindkastene. Men jeg slet meg gjennom, og siste ni var ganske solid. Tar med meg det og Brovold inn i weekenden. Så får vi se om vi kan sette litt farge på tilstelningen. Prekæs i mårra. Jan-A